Allerede fra første scene følte jeg at Alejandro G. Iñárritu hadde hentet inspirasjon fra Wes Andersons visuelle lekegrind. Kulissene, komposisjonene og musikkbruken gir filmen et uttrykk som føles både teatralsk og særegent. Samtidig er dialogen skitnere, skarpere og langt mer aggressiv enn det man normalt forbinder med Andersons univers. Resultatet blir noe som føles kjent, men samtidig helt sitt eget.

Filmen tar også en tidlig vending som gjorde at jeg satt igjen som et eneste stort spørsmålstegn. Plutselig blir det tydelig at historien handler om noe helt annet enn det man først har blitt ledet til å tro. Vanligvis kunne et slikt grep fått meg til å miste interessen, men her fungerte det overraskende godt. Når man først aksepterer premisset og hva filmen egentlig prøver å gjøre, flyter resten av historien langt lettere.

Det som virkelig holder opplevelsen sammen er skuespillerne.

Tom Cruise viser en side av seg selv vi altfor sjelden får se. Han er morsom, selvhøytidelig, tragisk og latterlig på én og samme gang. Likevel er det John Goodman som stjeler mye av oppmerksomheten for min del. Flere av dialogene og monologene mellom dem er noe av det mest underholdende jeg har hørt på film på lenge. De har en rytme og en energi som gjør at man nærmest gleder seg til neste gang de åpner munnen.

Dette er politisk satire i ordets beste betydning. Filmen slenger ut sleivspark i alle retninger, men den har vett nok til å sparke oppover snarere enn nedover. Det gjør at humoren føles skarp uten å bli smålig, og kritikken føles relevant uten å bli moraliserende.

Visuelt er filmen også en nytelse. At den er fotografert på 35mm og VistaVision gir den et særegent, filmatisk uttrykk som passer perfekt til den overdrevne og nesten absurde historien. Bildene får lov til å puste, og den visuelle identiteten føles gjennomført fra start til slutt.

Jeg blir ikke overrasket om Tom Cruise havner på mange prisutdelingers radar for denne rollen. Samtidig må jeg innrømme at jeg kanskje heier enda litt mer på John Goodman, som leverer en prestasjon jeg sent kommer til å glemme.

Digger er ikke en film som kommer til å treffe alle. Den er merkelig, tidvis kaotisk og langt mindre publikumsvennlig enn mye av det Tom Cruise har gjort de siste årene. Men for meg var dette en særdeles fornøyelig opplevelse, og et bevis på at både Cruise og Alejandro G. Iñárritu fortsatt tør å utfordre publikum.

Konklusjon: En skarp, morsom og visuelt imponerende satire som lar Tom Cruise vise nye sider av seg selv, samtidig som John Goodman minner oss på hvor god han faktisk er.