( - )

Vi følger ekteparet Yûsuke og kona. De lever i et nært forhold. Han er teaterinstruktør og reiser en del. Når han skal ut på reise, tar han kona på fersken med utroskap med en kollega av ham. Han velger å leve videre med henne som om han ikke vet hva som har skjedd. Og han og kona har det veldig fint sammen. Like etter kommer han hjem en dag og oppdager at kona er død. To år senere sliter Yûsuke med sorgen over tapet av kona. Han flykter inn i arbeidet sitt og blir hyret inn til å sette opp Anton Tsjekhovs teaterstykke ‘Onkel Vanja’ i Hiroshima. Han får også beskjed om at teateret beordrer ham en sjåfør som skal kjøre ham rundt i hans egen bil. Dette liker først ikke Yûsuke, men så finner han ut at han og den kvinnelige sjåføren har en del til felles. De bærer begge på en sorg som de bearbeider gjennom sine mange kjøreturer sammen. Ting glir heller ikke like lett i forestillingen som settes opp. Særlig da en del er uforløst i at en av skuespillerne har hatt et forhold til Yûsukes kone…

Med sine nesten tre timers lange spilletid er filmen svært så ambisiøs, men lykkes med forestillingen den gir deg. Du får en ‘langsomfilm’ som trives og briljerer med sin behagelige rytme og fine stemning. Filmen åpner med en god del dialog. Det er også en del sexscener i filmen, og det snakkes mye når de har sex. Hun er utro med en annen mann, når han skal ut å reise og det oppdager han uten at hun vet det. I tillegg blir det mye bilkjøring som tittelen også antyder der det kjøres rundt i en rød gammel Saab 900 Turbo. Bilen blir en rød tråd i filmen og et rom for utløp og bearbeiding for sorgen som hovedpersonen og hans sjåfør føler.

Regissør Ryûsuke Hamaguchi har skapt en fin film basert på novellesamlingen ‘Menn uten kvinner’ fra 2014, skrevet av Haruki Murakami. Plottet handler om sorgen med å miste en som stod deg nær og det å komme over det. Skuespillet i filmen er også noe som virkelig sitter. I hovedrollen finner vi Hidetoshi Nishijima som overbeviser sterkt som ektemannen Yûsuke som går igjennom litt av en sorgprosess. Han spiller rollen sin med en undertonet sorghåndtering der han holder det meste av sorgen inni seg.

Det meste av filmen er nesten bare snakking. Det gjør at man må følge nøye med for å få med seg alle detaljene. Vi ser at hovedrollefiguren holder mye av mørket han opplever inni seg. Likevel åpner han seg opp litt og litt mer for sin sjåfør. Jeg opplever filmen som et drama av seriøs karakter med flere følelsesmessige lag som omfatter både hovedpersonen og plottet i filmen ellers. Manuset er solid utført og med en filmatisk drive som det svinger av. Det gjør at filmen føles gjennomført og gjennomarbeidet til fingerspissene. Fotoarbeidet er også noe som føles svært vakkert og passende til innholdet.

Konklusjon
For min del føler jeg at filmen til tider føles alt for rendyrket. Det mangler dog aldri på kvalitet i filmskaping, men det ble for meg litt langdrygt og for lite spenstig i lengden. Det er dog noen interessante elementer underveis som spenningen mellom hovedpersonen og konas elsker som viser seg å vite en hel del om konas hemmeligheter. Alt av interesse skjer i og rundt bilen og tempoet er svært lavt utenom dette. Særlig synes jeg øving til teaterstykket ikke er det mest spennende å følge. Jeg skal likevel innrømme at den siste timen av filmen gjør opp for mye av det søvnige inntrykket i midten av filmen. Selve slutten er også ganske vakker og ender dette på et solid vis.

[ Jeg så filmen i skrivende stund på NRKs Nett TV ]