Vi skal til år 10 191 AG, der finner vi den unge og lovende Paul Atreides. Han er arvtager av adelsfamilien House Atreides, som står i konflikt med den krigerske Harkonenslekten. Paul har en rekke eksepsjonelle evner, som hjelper han i denne nådeløse verdenen, der hans folk blir forsøkt lynsjet. Men selv om adelsfamiliene ikke tåler trynet på hverandre, er det en ting de virkelig strides om og det er å få kontrollen over planeten Dune, eller Arakis som den egentlig heter. Den planeten er full av et stoff som er den dyrebareste ressursen i universet. Det er et krydder som kan forlenge livet. Paul reiser til Dune og blir kjent med folket Fremen som lever der, imens de andre aktørene bare høster planeten uten å tenke på folket som bor der. Velkommen til slaget om Dune…

Filmen er basert på klassikerboken Dune, skrevet av Frank Herbert. Det er en bok som er høyt aktet og sees på som et komplekst litterært mesterverk. Det kan også legges til at David Lynch har prøvd seg på å filmatisere filmen før på i 1984 som fikk blandede kritikker. Personlig holder jeg litt av Lynch sin Duneversjon, selv om jeg må legge til at dette er i en helt egen liga. Dune, alla 2020, begynner episk med store romskip og tropper som marsjerer. Sci-fi-scenene er meget gjennomført og man får lett godfølelsen. Du øyner kontrastene av et komplisert univers i starten. Og videre utover i filmen får man bekreftet at dette leverer.

Jeg er selverklært Dunefan og har spilt dataspillene, sett filmene, miniserien og har lest boken i den rekkefølgen. Når man har fått inn ting fra barnsben av, så er det ekstra kult å oppleve denne verdenen som jeg spilte som ung. Jeg har kriget på planeten Dune og levd meg inn i dette i elendig grafikk, derfor er det stort å få dette presentert i høy oppløsning, med flotte kostymer, godt skuespill og fantastiske effekter. Det er vel ingen tvil om at denne filmen fikk verden til å få Dune-feber og det har tatt mer av med part two som lå som best ratede film på IMDB rett etter den kom ut.

Den visuelle profilen på filmen er usedvanlig pen, og regissør Denis Villeneuve, viser at han kan videreføre det usedvanlig vakre visuelle landskapet med erfaring fra filmer som Arrival og Blade Runner 2049. Jeg elsker produksjonsdesignet i filmen og romskipene ser fantastiske ut, og samt at sandormene er majestetisk store og kule. Liker også de helikopterversjonene av det som minner om store øyenstikkere. Det samme kan sies om rollefigurene. Slikt varmer et gammelt sci-fi-hjerte.

Det samme inntrykket får man også av lyddesignet som er fett som få. Dette er gjennomført og gjør at man får gromlyden man er ute etter. Det skaper den rette stemningen som gjør at man fengsles til det man lettere opplever. Musikken høres også litt religiøs ut med mer og passer som hånd i hanske med filmens oppbygning og fremtoning, og det er ingen smågutt som kompositør for musikken. Der finner vi selveste Hanz Zimmer, som er blant de beste i bransjen og en rutinert ringrev av de sjeldne.

Det er nærmest som en drøm for meg å se denne filmen. Jeg føler nostalgien presse ut av meg i det jeg får en herlig oppdatert versjon av universet som var mitt ynglingsunivers når jeg var på slutten av barneskolen og gjennom tenårene. Det eneste ankepunktet jeg har mot denne filmen er at den går litt sakte til tider.

Mange unge vil kanskje synes den er litt traust og kjedelig opp i alt det vakre i sterk kontrast til det fartsfulle actionfokuset som råder i filmverdenen anno 2020-tallet. Men for min del, synes jeg det er bare bra at filmen ikke rusher for mye og gir oss tid til å bli kjent med universet. Særlig med tanke på at dette blir en trilogi og jeg gleder meg til den dagen jeg skal se alle tre filmene etter hverandre i et filmmaraton.

For min del er jeg glad at filmen lå seg på en ganske så realistisk linje, selv om det er snakk om en del teknologi vi ikke har klart å gjenskape ennå. Men så er dette langt inn i fremtiden. Jeg har lest meg opp etter tips fra en leser at selv om året er 10191 AG, så tar filmen tar plass ca 20 0000 år frem i tid, fordi det er en annen tidsregning. Dette gjør dette ganske unikt med tanke på de fleste andre nærere sci-fi-filmer. Undertegnende lever seg godt inn i filmen og føler at første omgang teaset og her er  det bare å glede seg til fortsettelsen.

Det er noen ganger litt vanskelig å bedømme slike filmer som dette. Det fordi de føles som en transportetappe og slutter med ‘to be continued’, men det gir også mye moment til film nummer to som bare kan fortsette moroa uten å bruke tid på å etablere universet, som allerede er kjent for oss nå.

Konklusjon
I dette gjensynet med Dune synes jeg filmen hadde holdt seg uforskammet bra og jeg anerkjenner briljansen i regien til Denis Villeneuve. Dette er en kjempefilm om den helt klart beste Dune-filmen på alle mulige måter. Du får en film som virkelig rettferdiggjør drømmeboken innen sci-fi. Det episke inntrykket filmen gir er nesten uten sidestykke innenfor sci-fi. Det gjør at eg høyner terningkastet mitt fra forrige gang eg så og ratet filmen. Dette er rett og slett perfekt i mine øyne og jeg har hørt at film nummer to er enda mer raffinert, så da har jeg høye forventninger og gleder meg som en ung til fortsettelsen. Dette kan best beskrives som episk på alle vis. Om du skal bli kjent med Dune-universet, så denne filmen! Men du får nok best utbytte om du leser boken før du ser filmen. For meg er dette sci-fiens filmsvar på Ringenes Herre!

[ Filmen kan i skrivende stund sees med abonement på HBO-MAX ]