Adam Bell er en historielærer som stort sett holder seg for seg selv. Det forandrer seg imidlertid når han blir tipset om å se en film. I denne filmen ser han en person som er helt lik seg selv. Han går langt for å finne ut av hvem denne fyren er og hva han driver med. Det viser seg ikke å gå like glatt som Adam selv ønsker.

Enemy er en vanskelig film å forklare, annet enn det man vanligvis leser ut av et kort sammendrag på diverse filmsider. Det starter ganske ordinært med at Adam ønsker å finne sin dobbeltgjenger, men endrer natur gjennom hele filmen. Filmen er ikke lenger enn 90 minutter, men det føles allikevel ut som at man er innom veldig mye på den korte spilletiden. Enemy er ikke en film man bare kan sette seg ned og kose seg med. Det er ikke en vanlig film som gir deg alt du trenger for å skjønne det som skjer på skjermen. Dette er en tenkefilm for dem som liker å tolke og komme på teorier til filmer.

Jeg er ikke blant de beste til å tolke filmer. Hjernen går i gang for å tolke det som skjer, men det ender ofte med at jeg kommer frem til en gal konklusjon. Det finnes ikke alltid en rett konklusjon heller, av og til er det bare meningen at man selv skal sitte igjen med et svar. I Enemy er det vanskelig å ikke komme frem til noe som helst. Til tross for at Enemy er en slik film, er den også en av få slike filmer som kan ses rett frem uten å fremstå som pretensiøs, noe filmer av denne typen har en tendens til å gjøre. Den skifter ikke fullstendig retning eller kaster deg ned i en ikke-eksisterende avgrunn bestående av ”hva skjedde nå?”.

Enemy er en film som greier å holde meg i mørket, greier å være uforutsigbar. Det liker jeg. Mysterie- og thrillerelementene er ekstremt godt utførte, og den mørke tonen filmen holder, bygges opp av den mørke farge- og skyggebruken og musikken. Musikken er på en måte bare der. Den gjør ikke mye ut av seg, den ligger der som en nerve som er ment å holde på spenningen til siste slutt. Det lykkes den i.

Jake Gyllenhaal gjør en fenomenal jobb i å bekle to forskjellige roller på samme tid, som dobbeltgjengerne Adam og Anthony, og han får virkelig vise sin rekkevidde her. Rollene er veldig motsatte av hverandre og krever ganske mye av skuespilleren, spesielt i scener der personene støter på hverandre. Han virker naturlig i begge roller. Hans karakterer går gjennom mange faser, også på troverdig vis, og det beste med filmen er hvordan Gyllenhaal greier å drive hele filmen frem på egenhånd. Jeg er tilbøyelig til å tro at dette er to av hans beste roller.

Enemy er en film som jeg ikke greier å skrive så altfor mye om, man bør vite så lite som mulig om den før man ser den. Det er absolutt ikke en film for alle, og jeg vil si at den ikke er en av mine favoritter heller. Hvor mye du tolker av, og hvordan du tolker, denne filmen får være opp til deg selv. Det er på mange måter en velgjort film med gode produksjonsverdier, og nok en god thriller fra Denis Villeneuve, som stod bak fjorårets Prisoners.