( + )

I 1989 er det utgravninger på André Toulons grav. Dukken Pinhead åpner André Toulons kiste og heller neonveske på liket, og får ham til å reise seg i graven. Noen få måneder senere blir parapsykologene Carolyn Bramwell, hennes bror Patrick og den flørtende Lance og Wanda sendt til hotellet for å undersøke det merkelige drapet på Megan Gallagher. Alex Whitaker, er mistenkt for drapet og er låst inne på asyl. Og vi blir vitne til hvordan parapsykologene etterforsker omstendighetene rundt André Toulons hemmelighet, men Puppeteren har sine egne dødelige planer og dukkene er ikke nådige med parapsykologene...

Første film var ikke allverdens, derfor var jeg spent på om oppfølgeren ville gi et bedre inntrykk enn film nummer en. Filmen begynner litt tregere enn den første. Vi får se litt til dukkene i begynnelsen i en skrekkscene der en person blir gravd opp og vekkes fra graven. Et team fra paranormal aktivitet forsøker å finne bevis for at dukkene er i livet og har med seg kamera for å dokumentere alt som skjer.

Vi besøker det samme slottet som i første film, der dukkemesteren fra forrige film blir vekket til live igjen. Og denne gangen minner dukkemesteren om en blanding mellom Dark Man og Hollow Man. Han ser ganske komisk ut og snakker så gebrokkent og unaturlig at du nesten holder på å falle av stolen. Dukkemesteren mumler veldig mye og det er vanskelig å høre hva han sier, og det gjorde det litt ekstra vanskelig å få med seg hva han sier når det ikke var tekst på DVD-en jeg så.

Filmen forsøker å være skummel, men blir nesten mer ufrivillig komisk enn mørk og skremmende. Det er veldig lavt tempo i filmen og dette har enda mindre å spille på enn den første. Det er fint lite plott og handling i filmen. Og det gjør det heller ikke bedre av at alt bare så vidt sniker seg avgårde i et meget rolig tempo. Musikken er den samme som i første film. Du får litt av den samme stemningen også.

Du venter på at filmen skal bygge seg opp, og det gjør den, men det er ikke det helt store å vente på. Rollefigurene er heller ikke stort å rope hurra for og føles meget uinteressant. Likevel underholder filmen på sitt helt eget vis med alle sin feiler og mangler, men med noe sjarme opp i alt det feilslåtte. Det er også litt rart med dukkeversjoner av mennesker etter hvert også forekommer i meget kunstig form.

Konklusjon
Alt i alt er dette en langt svakere forestilling enn den første. Filmen er litt artig innimellom og det er det. Dette var ikke det helt store. Du får en litt småtam forestilling som heldigvis ikke drar ut for mye med sin under 80 minutter korte spilletid. Skuespillet i filmen er ikke av det beste slaget og trekker litt ned på inntrykket, men så er jo dette en lavbudsjettsfilm, så kan ikke være for hard heller. Det gjør at jeg ruller en knallsterk toer på terningen og anbefaler dette videre til alle som er vant med kultfilmer og likte første omgang.