|
Film: Dead Men don't Wear Plaid (1982)
Aldersgrense: 16 år
Kategori: Komedie, Kriminal, Thriller
Land: USA
Regi: Carl Reiner
Spilletid: 89 min
Datoer:
| 1983-06-17 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
4 av 6Keyword:
Steve Martin
|
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (21 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Parodi på Humphrey Bogharts Noir-filmer
Publisert: [ 10. Mars 2019 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Vi følger privatdetektiv Rigby Reardon. Han blir involvert i en sak rundt en klients fars dødsfall. Den vakre Julliet Forrest er klienten som Reardon også forelsker seg i. Nå gjelder det å se om Rigby Reardon kan løse saken, men det som i alle fall er sikkert er at det byr på mye utfordringer for den hardkokte detektiven... |
|||
|
Anmeldelse: Filmen begynner dramatisk som en sliten gammel etterforskerfilm fra 1940-tallet. Vi snakker om en film i skikkelig film-noir-stil. I alle fall er dette snakk om en film som parodierer typiske detektivfilmer. Digger hvordan komedien tar detektivfilmene med Boghart på kornet. Vi treffer en etterforsker som blir skutt i skulderen, forgiftet av en drink, forelsker seg i sin klient, overfalles av skurker, kler seg ut som kvinne, havner i fengsel, rømmer, skyter en nazist og kysser sin klient. Det er mange små utrolig morsomme detaljer som hvordan de slitne etterforskerne tenner en fyrstikk på svært markert vis eller hvordan de nærmest snubler over damer som de skal forføre. Og det er heller ingen av disse etterforskerne som har opplevd mee too-tidsalderen, fordi de hadde et helt annet kvinnesyn som ikke passer inn i likestillingens ansikt. Filmen er noe sær, men samtidig svært underholdende. Hele filmen er laget i sort hvitt og ligner veldig på slik en ekte etterforskerfilm kunne vært, bare at det overdrives en del med alle detaljer. Med andre ord er det en god del klisjeer som kommer til overflaten og får meg til å le over ting jeg synes var kult med de klassiske filmene alla ‘Malteserfalken’, ‘The Big Sleep’ og lignende med hardkokte detektiver, flotte kvinner og kriminelle hardhauser. Elsker hvordan Steve Martin spiller mot mange eldre sorthvitstjerner klippet inn i filmen på diverse vis. Til og med klipp med Humphrey Bogart er sauset inn i filmen der han spiller mot Steve Martin. Dette er svært fiffig gjort og bare et trent øye merker at dette er hentet fra forskjellige filmer og klippet inn i filmen. Dette er store stjerner som Ingrid Bergman, Cary Grant, Kirk Douglas, Joan Crawford, Vincent Price og Ava Gardner. Du merker det selvsagt på at noen av filmene begynner å dra på årene og ikke har samme bildelkvalitet og lydkvalitet som det klippene i hovedfilmen har. Men selv om filmen er ganske friskt laget er den ikke like underholdende hele veien. Filmen går nemlig litt tom underveis og gjentar seg noe. Likevel er dette en solid, smart, original og kreativ komedie som jeg elsker grunnideen og konseptet til. Dette drar nemlig parodifilmer et steg videre fra de typiske tullekomediene, selv om dette også tidvis er ganske lettbeint dette også. Dramatikken står ofte i sentrum med overhysteriske kvinner og ekte menn som elsker å løse kriminalmysteriumer og samtidig kurtisere vakre kvinner. Historien strekker seg i alt fra typiske kriminalsaker til nazitysklands onde hensikter. Selv musikken er typisk for den man finner rundt midten i forrige århundre. Dessverre er filmen også noe langdryg i lengden. Det blir rett og slett for mye av det gode til tider. Historien er ikke god nok i lengden da den føles litt som et lappeteppe som lekegrind for spøkene. Filmen er dog veldig gjennomført og er åpenbart laget som en hyllest til klassikerne fra den gyldne tiden i Hollywood da stjernene virkelig gilmret med sin tilstedeværelse og karisma. Konklusjon |
|||