Alt starter med at hovedpersonen snakker med en pastor i fengselet. Der kommer det fram at han føler han var et mareritt. Han tok elendige valg og skjøv familien fra seg. Han såret folk. Han kan ikke gjøre noe med fortiden, men kan vise at han har endret seg over for de nærmeste. Han vil forsøke å bli en god far også.

Vi følger Joe Denton som nettopp har kommet ut fra fengsel. Han ønsker å forandre livet og forsøker å forsone seg med familien sin. Men han har skrevet under på en avtale om å ikke kontakte familien igjen. Det er ikke enkelt å være Joe når alt han tar i blir til kull. Det er ikke lett for en kriminell å bryte ut av sirkelen. Sørlig ikke når ingen vil ha noe med deg å gjøre lenger...

Dette er en Netflix original, men føles ikke helt som den mest fargerike blomsten i deres filmbukett. Dette ble rett og slett litt for traust og jeg falt ikke helt for denne filmen. Filmen virker for meg for grå og trist og nesten helt uten nerve. Dette føltes mer som å se en tregere TV-serie-episode enn en film. Men dette er dog helt grei skuring. Det eneste som overrasket meg litt var selve slutten.

Handlingen er ikke av den mest spennende sorten og det til tross for at filmen tar mål av seg for å være innenfor thrillersegmentet. Det er riktignok noen thrillerelementer de siste 10 minuttene men ikke nok til å redde denne filmen fra å ende midt på treet for min del. Dette var mer som en dramafilm, men selv der synes jeg ikke alltid at filmen leverer. Danske Nikolaj Coster-Waldau spiller hovedrollen, men er ikke like god som i Nattevakten (1994), Hodejegerne (2011) eller Game of Thrones (2011). Han gjør likevel en dugende rolle og det er ikke hans feil at dette gråner.

Jeg ble dog engasjert av noen scener. De beste scenene i filmen er når Joe Denton i møte med sine foreldre. Der er det mye følelser ute å går og det blir et stort øyeblikk når han skjønner at foreldrene har vært i kontakt med barna hans uten å gi beskjed til ham. Deres versjon av historien er at de ville skåne barna for Joes dårlige innflytelse. Vi får også en mørk scene der en gammel mann blir kvalt i sengen sin med munter pianomusikk som passer med takten i scenen og hjerterytmen til den gamle mannen.

Konklusjon
Filmen har en rød tråd igjennom hele filmen og alt passer sammen, men i mine øyne falt jeg ikke for den mørke og triste blandingen jeg fikk i filmen. Regissør E.L. Katz er kjent med kriminalfilmer fra før av gjennom sin debut med ‘Cheap Thrills’ i 2013, men ‘Small Crimes’ er hans dårligste film til nå og lever mer opp til tittelen i negativ forstand enn jeg hadde håpet på. En treer blir rullet på terningen fra meg, som betyr helt severdig om du liker sjangeren, men litt for ujevnt og så lett forglemmelig at du neppe ser filmen flere ganger, om du ikke da hadde glemt at du hadde sett den.