|
Anmeldelse av Jeg reiser alene - Film (2010)
|
Film: Jeg reiser alene (2010)
Kategori: Drama
Land: Norge
Regi: Stian Kristiansen
Spilletid: 94 min
Datoer:
| 2011-02-18 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 4.2 av 6Keyword:
Bok
|
||||||
|
Serie: Jarle Klepp | Kompani Orheim (The Orheim Company) (2012) | Jeg reiser alene (2010) | Mannen som elsket Yngve (2008) |
|||||||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (33 kritikker)Andre anmeldelser på filmen: (2)
|
|||||||
|
Anmeldelsen:
Step down, men severdig for det
Publisert: [ 11. Februar 2011 ]
Skrevet av: Kristine Oseth Gustavsen
|
|||||||
|
Terningkast:
Ingress: Film nummer to om Jarle Klepp etterlot ikke et like dypt inntrykk i meg som film nummer én, men kan like fullt være ålreit å kikke litt på. |
|||||||
|
Anmeldelse: Jarle Klepp fra "Mannen som elsket Yngve" er tilbake. Han er nå en tjuefemårig litteraturstudent som bor i Bergen, har en kjæreste ved navn Herdis og rølper hver helg. Også i denne filmen skal livet hans snus trill rundt, denne gangen i form av et brev som kommer og ei DNA-prøve. Det viser seg nemlig at han greide å gjøre en niendeklassing gravid da han var sytten år, og nå er avkommet, Charlotte Isabel Hansen, snart på vei til Bergen for å bo hos faren sin mens mora er i Syden. Om Jarle er klar for dette? Overhodet ikke. Film nummer én om rødtoppen fra Stavanger gjorde sitt for å bygge opp forventningene mine til sannsynligvis overdimensjonerte høyder. Med andre ord var det ikke til å komme ifra at jeg satt litt skuffa og en anelse snurt igjen i kinosalen da rulleteksten var et faktum. "Jeg reiser alene" er nemlig ganske langt fra å nå opp til "Mannen som elsket Yngve", men noen katastrofe er den på ingen måte. Jeg greier ikke å slutte å like Rolf Kristian Larsen. Han er fortsatt fantastisk som Jarle, og til tross for at jeg savner Arthur Berning fra førstefilmen - hvorfor har vi forresten ikke sett mer til ham i norsk film? - er det fint å se at Rolfiboy ikke har mista gnisten. Verre er det derimot med Amina Eleonora Bergrem, som spiller Charlotte Isabel. Jada, jeg skjønner at det er vanskelig å få unger til å spille, men det er ikke dådyrøya og sippetrynet jeg har så mye imot som replikkvalga som har blitt gjort i forhold til henne. Man balanserer alltid på ei hårfin linje mellom naivitet og veslevoksenhet når det gjelder fiktive unger, men lille Lotte høres ikke engang ut som en treåing, hun høres ut som en hvilken som helst kvalm Disney-drittunge fra amerikanske familiefilmer fra nittitallet. Hun kommer med mange spørsmål, som alltid avsluttes med "pappa", som liksom er altfor tydelig at kun er lagt inn for at det skal være morsomt, og ikke fordi det er så innmari troverdig at hun spør om sånne ting. Jo, og så prater hun jo plagsomt sakte. Får litt norsk teater-vibber á lá "snakke høyt og tydelig så alle i publikum får det med seg" av hele greia. Og så skal hun være fra Skien? Ja vel, hvor kommer i så fall Oslo vest-riksmålet fra? Dette er litt mindre koselig, litt mindre sjarmerende, litt mindre ektefølt og litt mindre interessant enn "Mannen som elsket Yngve." Men den har sine kvaliteter, og enkelte scener der Rolf Kristian Larsen briljerer som hovedfokuset, er gull verdt. Særlig kommer disse i begynnelsen av filmen, og for meg ligger filmens definitive høydepunkt i den lille biten der han tar bussen innover til flyplassen og blir snakka til av ei velmenende eldre dame. Episk. Trist å se at filmen gradvis blir mer og mer klisjémessig, til den er nær ved å ende i en dam av flau latter, før den i siste lita redder seg sjøl med ei ganske fin sluttscene. "Jeg reiser alene" er dessverre en aldri så liten nedtur i forhold til "Mannen som elsket Yngve", men den har sine øyeblikk som gjør at kinoturen ikke føltes forgjeves. Mye kos på soundtracket og, gitt. |
|||||||
