Oppe på en ås stod det et stort slott. Der bodde Edward sammen med sin oppfinner. Edward lignet et menneske men hadde sakser istedet for hender. En dag kom en snill dame på besøk til slottet og tok Edward med seg hjem til henne for å bo sammen med familien hennes. Det blir en stor overgang for den innadvente Edward som raskt finner seg til rette. Han blir etter hvert blir riktig så populær i nabolaget når han viser seg å ha et stort talent med sine saksehender...

Jeg husker første gang jeg så denne filmen. Det må ha vært rundt nyttår på midten av nittitallet. NRK sendte filmen og jeg hadde ikke bedre ting fore enn at jeg så filmen denne kvelden. Jeg husker at jeg ikke var så interessert i filmen i begynnelsen men da jeg kom mer og mer ut i filmen var dette en film som også den gangen gjorde store inntrykk på en enkel ungdomsskoleelv. Og det var med skrekkblandet fryd at jeg nå så om igjen filmen så mange år etter at jeg så den første gang. Ofte pleier slike gjensyn å floppe helt, man dette var faktisk en film som framdeles appellerte. Den er jo litt sær og jeg har til og med blitt mer sær med årene så kanskje den til og med passet litt bedre inn nå enn den gjorde da jeg så den første gang.

Handlingsmessig er det ikke så mye som skjer i filmen, men filmen klarer på magisk vis å underholde likevel. Det er en veldig grom og nesten litt mystisk stemning i filmen. Filmen er original og vekker interessen din for å se hvor dette tar veien. Edward Saksehånd er så mye mer enn bare en moderne eventyrfilm. Den forteller oss også noe om det å være annerledes. Kanskje har denne filmen vært med å framme Gothere og andre som man ser på som annerledes i samfunnet vårt. Dette er heller ikke noe eventyr som vil appellere noe særlig til barn da de ikke vil skjønne hensikten med alt som skjer i filmen. Det er også herlig å oppleve et så stereotypisk samfunn som man får i 'Edward Saksehånd'.

Jeg synes Tim Burton viser med denne filmen at han er en interessant filmskaper. Dette er en film man legger merke til og til tross for sin enkelhet er dette ganske underholdende. Han gjør det på ingen måte populistisk og utviser stort mot i sin filmskaping. Det visuelle er veldig tiltalende og det blir brukt mye pastellfarger som går igjen gjennom hele filmen i scenografien. Denne fargebruken og låning av stilarter fra forskjellige tidsepoker gjør at man får en nesten tidløs stil i filmen. Dette er stor filmkunst og man har gjort veldig mange gode grep for å løfte den utrolig enkle historien opp til disse høyder.

Musikken gjør også sitt til å gjøre dette minneverdig. Danny Elfman har virkelig klart å få fram solid stemningsmusikk. Det er nok ikke uten grunn at Tim Burton foretrekker å jobbe tett med Elfaman på musikken til sine filmer. På skuespillerfronten er det også en godt gjennomført. I hovedrollen finner vi selveste Johnny Depp som her gjør en av sine store gjennombrudd på film. Han klarer å få fram mye i den litt enkle og rare karakteren Edward. Men vi får også gode rolleprestasjoner fra Winona Ryder, Alan Arkin, Vincent Price og Dianne Wiest for å nevne noen.

Man føler man får en relativt gullkantet filmopplevelse når man ser filmen. Dette ligner ikke på så mange andre filmer jeg har sett, og jeg elsker mange av elementene i filmen. Designet og det visuelle er topp gjennomført og ser utrolig tøft ut. Karakterene er også noe man legger merke til. Edward er en veldig mystisk karakter som man gradvis blir litt og litt mer kjent med gjennom filmen. Han har også en grei utvikling i sin litt enkle karakter. Filmen er nesten like underholdende i dag og har holdt seg veldig godt med tanke på at den er over tyve år gammel. Om man ikke har fått med seg denne filmen kan jeg herved gi en sterk anbefaling.