|
Anmeldelse av Himmelen over Berlin [ Der Himmel über Berlin ] - Film (1987)
|
Film: Der Himmel über Berlin (1987)
Kategori: Fantasi, Drama, Romantikk
Land: Vest-Tyskland, Frankrike
Regi: Wim Wenders
Spilletid: 127 min
Mediarating:
 5.2 av 6Keyword:
Ensomhet
|
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (20 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
En overjordisk film!
Publisert: [ 8. September 2010 ]
Skrevet av: Kristine Oseth Gustavsen
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Der Himmel über Berlin, som originaltittelen er, har blitt akkurat så eterisk som det kanskje kreves av en film med to engler som hovedpersoner. |
|||
|
Anmeldelse: Englene Damiel og Cassiel vandrer rundt i et svart-hvitt Berlin mens de gir åndelig trøst til de dødelige. Hverdagen kunne ikke vært dem foruten, men særlig Damiel merker etter hvert at han misunner menneskene deres unike sanser. Lengselen blir ikke mindre når han oppdager den nydelige trapesartisten Marion, som ikke engang kan se ham. Er han villig til å oppgi sin udødelighet for en sjanse til å møte Marion på den måten han ønsker? La meg bare få si dette først som sist: dette er et fantastisk stykke film, med bare en utrolig plagsom bagatell som jeg skal komme tilbake til. Makan til poetisk manus er det lenge siden jeg har vært borti! Filmen vant i sin tid prisen for beste regi under Cannes-festivalen, og det merkes veldig tydelig. Regissør Wim Wenders har en helt spesiell evne til å formidle måten englene oppfatter omgivelsene sine på, samt at han viser en usedvanlig oppmerksomhet overfor detaljer. Scenene er ofte langvarige og møysommelige, og for maur-i-rumpa sjeler sikkert til og med kjedelige, men likevel er det noe med formidlingsevnen her. En udødelig engel har nødvendigvis et helt annerledes tidsperspektiv fra mennesker, og de opplever dermed også alt som skjer rundt dem helt forskjellig. Lange klipp og grundige scener gir oss som seere virkelig følelsen av å betrakte det fra ståstedet til en engel, totalt frigjort fra hastverket vi normalt sett opplever i det at vi er dødelige. Dessuten skytes ofte disse nevnte detaljene inn, detaljer som bare noen som har all tida i verden kan oppfatte, som et aldeles fantastisk bilde av et bladløst tre i et vann. Mesterlig. Så egentlig skulle jeg ønske at hele filmen var nettopp sånn. Det er noe helt utrolig forheksende i det langsomme tempoet og detaljrikdommen her, det hele altså satt til et så lyrisk manus at en hvilken som helst poesikritiker ville fått gåsehud til langt nedi tåspissene. Filmen makter å skape sitt eget univers av hverdagsmagi og -melankoli. Derfor syns jeg det er så sinnssykt synd at den glipper på det området mot slutten. Jeg skal ikke røpe for mye av handlinga her, men sjøl syns jeg den mister en del av det som gjorde den første halvannen timen til en så fabelaktig affære. Det har kommet en oppfølger til filmen også, uten at jeg veit om jeg har så lyst til å se den, fordi det var nettopp den ikke så handlingsdrevne, men likevel så uhyre stemningslada åpninga og midtdelen som virkelig gjorde filmen for min del. Det er slettes ikke alle filmer som kler å ha en klar narrativ tone, og det er idet denne filmen muligens tenker at den blir for kunstnerisk, og av den grunn sparker inn en slags fortellerstemme, at forhekselsen blir brutt, og jeg ser på film igjen, framfor å sveve rundt i et slags spesialdesigna kosmos. Jeg er oppriktig lei meg for at jeg ikke kan trille en sekser til denne, fordi den siste halve timen står en god del svakere i forhold til den første. Kurva peiler opp igjen idet en overraskende Nick Cave-konsert plutselig titter innom, for så å dale igjen. Jeg har så lyst til å like dette kjempegodt, men jeg får meg ikke til det. Likevel er dette en klar femmer, og de som ikke er så pripne som meg ville sikkert funnet fram sekseren her, men jeg syns liksom bare ikke at slutten har den samme magien ved seg. Altså, det blir aldri direkte dårlig, så sånn sett er jeg kanskje urettferdig her, men hadde den bare slutta av i tide, hadde jeg vært enda mer positiv. Men for all del: SE DENNE FILMEN! En makeløs opplevelse. |
|||
