«The LEGO Movie» var vanvittig god. Så god at jeg har sett filmen flere ganger, har en spesialutgave på Blu-Ray og har sett den med barna flere ganger. I motsetning til de mange andre TV-seriene og filmene som er blitt laget om diverse LEGO-figurer i tegnefilmformatet. «The LEGO Movie» brukte ekte figurer og stop-motion, slik at vi faktisk føle hvor ekte en slik film kunne være, og det fungerte utmerket. Når historien også holdt mål, så var jeg solgt. Klarer oppfølgeren å følge etter i like god stil?

Emmet (Chris Pratt) er tilbake etter hendelsene som avsluttet forrige eventyr – der hvor Duplo-lekene kom og ødela mesteparten av LEGO-verden slik vi fikk kjenne den. Krigen mellom LEGO og Duplo fortsetter å herje og det ser ut som ut LEGO-heltene må gi tapt til overmakten. Men Emmet prøver å forsone de to leke-rasene ved å strekke ut en hånd til lederen av Duplo-lekene, men uten hell. Kan de virkelig ikke leve side om side? Og betyr dette slutten på LEGO-verden? 

Alt var helt utrolig i den første filmen. Ikke bare den forferdelig irriterende sangen, men hvordan filmen var laget, tematikken, nostalgien, humoren og kjernen i historien. Det var en skikkelig innertier av en barnefilm som beveget seg på en fin linje mellom tidløs humor og pur underholdning, så det er nok vanskelig å tro at en oppfølger kan være like bra. Og for å få det unna med en gang… Den er IKKE like bra.

Det skyldes ikke bare det faktum at regissørene Lord og Miller har plassert seg lengre i bakgrunnen med manus og produsentroller, men det er vanskelig å gjenskape den overraskelsen som den første filmen bød på. Men om man ser på hva som gjorde den første filmen så bra, og ser hvordan det er overført til denne filmen så må jeg si at jeg er svært imponert. De tar stafettpinnen og fortsetter i et imponerende tempo med herlige actionsekvenser, humor og hjerte. Og jeg synes faktisk den klarer å overraske når det gjelder dynamikken mellom lekene. Det med å linke LEGO opp mot en gutts fantasi på en viss alder, og så gjøre det samme med Duplo opp mot en yngre jentes fantasi er et genitrekk. Det gjør at filmen får flere strenger å spille på, både internt i lekenes verden og blant søsknene og familien. Det menneskelige elementet er faktisk enda sterkere til stede i denne filmen, og det gjør seg utrolig godt.

Filmen er nok litt mer masete enn den første filmen. Det er nesten som om den overøser oss med impulser fra et barns sinn i en stor dose, og her har «The Lego Movie 2» mer til felles med sin masete fetter «The LEGO Ninjago Movie», hvor nok de eldre ikke helt orker å henge med. Jeg begynte faktisk å falle ut litt etter halvspilt film, men summet meg sammen og fikk mye ut av filmen selv om jeg følte at jeg var litt utenfor primær-målgruppen i dette tilfellet. Spennvidden til den første filmen var mye større og jeg følte at den tok høyde for at det var en film som skulle passe for hele familien.

Det at Lord og Miller (som var regissørene bak den første filmen) styrer mye av showet fra sidelinjen, er merkbart. Jeg føler at det lett kunne vært arbeidskameratene fra den første filmen som også regisserte denne filmen uten at jeg tror filmen ville ha vært VELDIG annerledes av den grunn. Det er en lekenhet og en nysgjerrighet som gjør at jeg som seer utforsker leker og leking på en måte som drar meg rett tilbake til barndommen. Det er noe veldig trygt og fint med det som gjør at jeg føler meg hjemme når jeg ser filmen. Litt repeterende materiale gjør derimot at jeg holder en del tilbake og serverer fire gode prikker på terningen for «The LEGO Movie 2: The Second Part».