Den rolige og stillferdige Frank Farrelli får jobben som en “mellommann” i den lille amerikanske småbyen Karmack. Oppgaven hans blir å bistå politi, lege og pastor med å informere pårørende når en ulykke inntreffer. Det lille stedet har nemlig fått en kraftig oppsving i ulykker og dødsfall den siste tiden, og Frank tar velvillig på seg jobben som dødens sendebud.

Bent Hamer er den norske kongen av snodighet, skråblikk og særegent fokus på nordmenn og menneskelighet, gjerne med sin tilhørende langsomme og dvelende filmatiske stil og form. Han har tidligere gitt oss godbiter som Eggs (1995), Salmer fra Kjøkkenet (2003), O’Horten (2007) og Hjem til jul (2010).

I sin nyeste film er det meste Hamerske også tilstede, dog i en mindre særegen stil, med svakere karakterer og men en dvaskere effekt. Historien om Frank skiller seg dog litt ut ved at filmen foregår i USA og har engelsk tale.

Det er forøvrig herlig å se såpass mange kjente skuespillere til stede her. I hovedrollen står høye og standhaftige Pål Sverre Hagen som spiller godt og passende denne lange slanke mannen som blir en slags figur vi mange kan kjenne oss litt igjen i. Mot ham ser vi blant andre Tuva Novotny, Aksel Hennie, Trond Fausa, danske Nicolas Bro, amerikanske Kenneth Welsh og Paul Gross. 

Det lukter ikke helt futt eller snert over settingen, fremgangen eller karakterene her. Frank er ikke sær, snodig eller interessant nok, mens bikarakterer stort sett er grå og flate som bare dét. Selv Fausa, som nok en gang er typecasta og spiller en evnuk som driter seg ut, føles dvask og umorsom. Manuset eller utviklingen gir oss lite å fenges stort av, bortsett fra uskyldige små spøker, tørrvittige replikker og småsære enkeltscener. Men gnistrer gjør det aldri av dette her. 

Det finnes ikke minst liknende og langt bedre univers fra før av, og da menes ikke bare Hamers egne fra tidligere filmer. Vi har jo Fargo som er kroneksempelet på jordnært men også sære karakterer, mens svenske Roy Anderssons satiriske filmer står seg kraftig ut. Ikke at The Middle Man ikke har noe for seg, for som nevnt kan det være fullt mulig å både humre og småle av Frank og hans tidvise fomlende hverdag på dette stedet. Det er småmorsomt å se Frank stresse med å si de riktige ordene, på riktig sted, og til riktig tempo, til stakkars pårørende. Men det kunne bare blitt gjort så mye mer morsomt, og friskere. 

Da skorter det altså mer på kruttet, selv innenfor Hamers lavmælte og underfundige univers, hvor nærmest hele denne filmen klart blekner i forhold til hans tidligere filmer. Og det er litt vanskelig å skjønne hvorfor han har kjørt den motsatte veien - mot en flatere, mildere og enda mer tørrvittig stil, i stedet for å fleske til litt mer. Det er nemlig mye å gå på her, før man tenderer billig slapstick og overdrivelsens kunst. 

The Middle Man oppleves såpass nedpå og underfortalt at man knapt merker poengene i manus. Noen vil sikkert like dette (også), mens flertallet trolig vil smågjespe seg igjennom det som oppleves som en liten forspilt sjanse til å skape et virkelig herlig og friskt portrett og satire. Filmen har liksom lite å oppvise og tilby, der andre titler har gjort liknende så mye bedre. Igjen står man derfor med følelsen av at dette er en litt vel gammelmannstørrvittig affære, ja en film like flat, streit og tidvis grå som karakteren Frank. Det er bare ikke nok.