Det krupto-zoologiske byrået Monarch fortsetter sin innsats og kamp for og imot en armada av monstre. Denne gang er det ikke bare Godzilla som truer folk og fe, men også Mothra, Rodan og den trehodede Ghidorah, bare for å nevne noen!

De eldgamle superartene, som man lenge bare trodde var myter, barker sammen når de plutselig gjenoppstår. Som seer blir man nærmest blåst ut av kinosalen allerede etter 10 minutter. Her blir det nemlig månelyst temmelig fort, og man går rett på godsakene, uten kjedsommelige introduksjoner eller forhistorier.
Karakterene er for så vidt nye, selv om filmene Godzilla (2014) og Kong: Skull Island (2017) knyttes sammen i historien, igjen skrevet av blant andre Max Brorenstein og regissør Michael Dougherty. Vera Farmiga og Kyle Chandler spiller foreldreparet som har mistet sin sønn i tidligere hendelser knyttet til Godzilla-angrepet. De har også datteren Madison, spilt av Millie Bobby Brown, bedre kjent fra Stranger Things.

Mor Emma Russell har ferdiggjort et apparat som pirrer og tiltrekker seg monstrenes oppmerksomhet med sin alfaimiterende lyd, noe som blir avgjørende for menneskenes evne til å styre de etter hvert skremmende mange monstermastodontene som angriper rundt omkring i verden.

Farmiga har som hovedkarakter interessant nok tatt over en type karakter vi er vant å se mannfolk ha. Hennes Emma er handlekraftig, dumdristig og gir absolutt aldri opp. Hun er rett og slett som den gode gamle heltekarakteren.

I rekken av stormannsgale, gigantiske Blockbustere og monsterfilmer i Hollywoods historie, må Godzilla: King of the Monsters være en av de desidert største og mest enorme filmene som er laget noengang. Det sier ikke rent lite!

Game of Thrones kunne nylig by på tidenes største tv-serieslag, men selv dette blir som små patetiske brødsmuler å regne opp mot denne filmen og viser at filmformatet, og budsjettet, fremdeles er konge over tv-bransjen. Man sitter og nesten måper etter en liten halvtime, mens innen filmens lange 2 timer og 11 minutter er over, er også hjernekapasiteten stort sett også over, for å si det slik.

Man bombarderes med så storslagne monsterangrep, kamper og katastrofescener at det i hvert fall ikke er mulig å beskylde filmen for ikke å gi valuta for pengene. Og mange steder er det, heldigvis, også ganske så moro dette!

Når flyvende monstre barker sammen i lufta, mens kampfly og andre objekter skyter igjennom himmelen og rundt dem, er filmen en filmatisk fryd, både filmteknisk og underholdningsmessig. CGI og effekter er i store doser både grautete og blurry, ikke alltid fullstendig i topp stand altså, men dette er noe man tilgir siden scenarioene og tablåene er så til de grader gigantiske i utstrekning, detaljer og omfang.

Godzilla: King of the Monsters er slik et sinnsykt detaljert og omfattende visuelt arbeid, hvor enhver liknende films enorme sluttklimaks i denne filmen er smurt utover sånn ca. hvert 15nde minutt, non-stop!

Til slutt spørs det hvem som egentlig er det aller største monsteret i kinosalen her. Er det Godzilla? Den gigantiske trehodede flyvende dragen? Eller mon tro om det ikke er hele filmen selv, for makan til enorm monsterfilm har i hvert fall ikke undertegnede sett, noen gang.

Men er dette bra da, spør du kanskje? Tjaaaooo... for så vidt. Man får som sagt absolutt valuta for pengene, og er man i aldersspekteret 10-16 vil man trolig være helt vill i nikkersen over dette brautende øredøvende gnålet, virkelig! Minst like mange vil derimot være mett etter snaue 30 minutter dog. Og enda er det mange filmer på vei, som eksempelvis neste års Godzilla vs. Kong. Hjelpes!