Den amerikanske balletteleven Susie Bannion begynner ved et balleakademi i Berlin hvor hun virvles inn i onde krefter. Rundt henne svirrer småforvirra medstudiner, mens skolens mange gåtefulle lærerinner og det store murbygget synes å ha både det ene og det andre å skjule...

Dette er regissør Luca Guadagninos nyinnspilling av skrekkmester Dario Argentos film med samme navn fra 1977. Originalversjonen er for lengst en klassiker, og med sin særegne stil var det nok mange som rynket på brynene når nettopp denne filmen skulle få sin nye innpakning.

Guadagnino er dog ikke en mann som har aktet å lage en alt for ren remake, men heller går sine egne veier og har skapt et filmatisk uttrykk som mildt sagt må sies å være litt av en seeropplevelse!

En opplevelse av en film!

Hans forrige film i Call Me by Your Name ble skamrost over hele verden i fjor, mye grunnet kjemien og følelsene de to hovedrolleinnehaverne hadde og klarte å formidle. Mye av det samme savnes dessverre sterkt i hans Suspiria.

Hovedrolleinnehaver Dakota Johnson har for så vidt ikke mye av skylden for dette. Hennes bleke, men stort sett fattede karakter Susie, er god og stødig i sentrum, men grunnet Guadagninos øvrige svært høytsvevende filmspråk, manus og skildring, er det langt vanskeligere å identifisere seg med henne som karakter.

Det blir noe kaldt og ugjennomtrengelig over karakteren Susie hvor originalskuespiller Jessica Harper hadde et mer mykt og naturlig preg over seg, tilbake i 1977-versjonen. Harper er for øvrig med i en liten, men gledelig gjensynscene i filmen.

Har man sett originalen så henger man også mer med i 2018-versjonen. Det er nemlig lite som overforklares her, og man må hele tiden vri hjernen for å klare å henge med. Kamera til Guadagnino leker seg med både innzoominger, diffushet og klarhet i linsa, samt kjappe (inn)klipp av bilder som til sammen hinter oss om visse betydninger i den store sammenheng.

Nøyaktig hva ting eventuelt betyr, er altså mye av mysteriet ved denne filmen. Det blir dermed mye opp til en selv å stå for fortolkninger her, noe som gjør Suspiria til litt av en prøvelse og tung filmopplevelse, på godt og vondt.

En pretensiøs film?

Bare det at man slik bør ha sett originalen for å henge mest mulig med og skjønne ting her, sier bare litt om hvor høytsvevende og forvirrende Guadagninos film kan oppleves. Hvorvidt filmen fortjener å klassifiseres som direkte pretensiøs, er dog ikke enkelt å si... Filmen i betydningen svært ambisiøs og viljen til å skape noe stort særegent, er tydelig ”vellykket”.

På samme måte er det mulig han overvurderer sin evne til å berga et publikum med denne stilen og formen, for filmen oppleves å ikke tilfredsstille som eksempelvis skrekk-, spennings- eller fullstendig oppslukende historie.

I sin utpreget særegne stil, glemmer filmen på veien å dra oss med inn i marerittet igjennom eksempelvis mer effektive filmgrep. Det kan virke som om Guadagnino har en kronisk stor frykt for å bruke filmatiske klisjeer og påviselig mer effektive filmatiske triks fra spenningsboka. Effekten blir derfor også tydelig deretter. Suspiria krever som sagt svært mye av sin seer, og hvor man mer detter av i partier hvor man tydeligvis skulle virkelig ha blitt sugd inn i. Uten å røpe for mye av handlingen, kan det nevnes at det etter hvert blir såpass mye 'over the top' og psykedelisk, at effekten nærmest blir mer ufrivillig komisk, enn sjokkerende og effektfull.

Tilda Swinton!

På den annen side har vi Tilda Swinton, en skuespiller det nærmest er umulig å mislike! Hennes sterke ansikt, blikk og ofte steinkalde tilstedeværelse, passer henne perfekt i rollen som danseskolens mystiske overhode Madame Blanc.

Hvorfor Swinton også er sminket opp og spiller Doktor Josef Klemperer, en psykolog som flere av ballettstudentene etter hvert i frustrasjon henvender seg til, er imidlertid et lite mysterium i seg selv. Hun er på den ene siden svært godt sminket som mann, men det er umulig ikke å se at det er Swinton som spiller denne karakteren likevel.

Spørsmålet blir derfor noe som sitter og gnager konstant i bakhodet vårt hele filmen igjennom: er det meningen man skal se at det er Swinton, og i tilfellet hvorfor?! Hvorvidt det er en dypere mening bak også dette grepet i Suspiria, får stå som symbol over hvor dyp, diffus mystisk og opprivende frustrerende denne filmen er!


Sprenger nesten filmatiske grenser

Skillet mellom pretensiøs og imponerende annerledes og vågal film, er ofte skremmende diffus. Som doktor Klemperer sier i filmen, så er kjærlighet og godhet ofte å finne under samme tak som utspekulert utnyttelse, og slik føles også denne filmen i stor grad som en både oppslukende spennende særegen film, og samtidig en skremmende distanserende utspekulert en.

At Suspiria anno 2018 er en særs interessant sansefilmopplevelse, kan imidlertid ingen ta ifra den. Den er mer en opplevelse av en film, enn en enkel forklarende historie. Filmteknisk er den tonet ned i bleke farger, i skarp kontrast til Argentos neonsterke og fargesprakende film. Et par konkrete scener vil forresten gå inn i filmhistorien som helt sykt særegne, sterke og minneverdige. Den første delen av filmen er også voksende småubehagelig, men den er ironisk nok forøvrig på ingen måte creepy eller skummel nok, tatt den i utgangspunktet svært skremmende historien i betraktning. Det er med andre ord vanskelig å bli fullstendig forhekset av denne nokså høytsvevende psykohistorien om ballettskolen fra helvetet.