Fire kvinner har ikke noe annet til felles enn at deres avdøde ektemenn etterlater dem en gjeld etter sine kriminelle handlinger. Veronica, Alice, Linda og Belle tar dermed skjebnen i egne hender for å sikre sin egen framtid.

Regissør Steve McQueen har illustrert før at han ikke akkurat akter verken å gå stille i dørene eller er redd for å lage sterke portrett. Med Hunger (2008), Shame (2011) og ikke minst Oscar-vinneren 12 Years a Slave (2013) har han ettertrykkelig satt sine merker tidligere. Med Widows fortsetter han også å ta samtiden, oss mennesker, samfunn og kultur på kornet.

Manus står McQueen også for, sammen med Gillian Flynn (Gone Girl, Sharp Objects), igjen basert på boken med samme navn av Lynda La Plante, tidligere også gjort til tv-serie tilbake i 1983.

Det er en herlig bukett stjernenavn som er med på å dra dette spennende thrillerlasset, med Viola Davis i front, sammen med Liam Neeson, Colin Farrell, Michelle Rodriguez, Robert Duvall og Daniel Kaluuya, bare for å nevne noen.

Denne i utgangspunktet til forveksling lik utallige rans- og korrupsjonsfilmer, har imidlertid såpass mange twister og etterlengtede vridninger at den føles både smart, velskrevet og ikke minst blir et tragikomisk bilde på dagens Amerika på så veldig mange måter.

Denne gang står også damene i sentrum. De er de etterlatte, en type karakterer som sjeldent eller aldri får særlig oppmerksomhet. Deres dumdristige, kriminelle og voldelige rå ektemenn blir raskt tatt av dage, og igjen står altså en gruppe kvinner som plutselig må klare seg alene.

Det er derfor tidlig i filmen noe ekstremt tilfredsstillende over å se en haug voldelige og usjarmerende gubber gå rett i luften, for så å altså ikke stå i sentrum, slik de tross alt jo alltid har gjort opp igjennom nærmest hele filmhistorien.

Widows får slik noe friskt annerledes over seg, samtidig som regissør McQueen på veien videre herfra blander inn smart, tankevekkende og triste fakta om et samfunn hvor korrupsjon, penger, makt og hjerteløshet dessverre preger det meste av hverdagen.

Med tidvis brutale grep og overraskende twister, skildres et USA hvor kjønnskamp og forskjeller, korrupt politikk, politivold og privatliv blandes med mer tradisjonell action, spenning og plot.

Kombinasjonen oppleves særs velregissert og underholdende. Man sitter ikke å føler seg stokk dum, enten fordi plottet er fullt av hull, ei heller fordi det er for høytsvevende "smart".

Nei, Widows oppleves smart fordi historien er skrevet og formidlet igjennom troverdige skildringer av mennesker og realistiske aspekter som er forankret i virkeligheten. Filmen er dog ingen gladsak, for her glimrer stort sett humoren med sitt fravær. Man blir heller aldri voldsomt emosjonelt knyttet til karakterene. Dette er trolig fordi selv kvinnene er hakket for kalde og ”harde” i kantene, samtidig som de jo selv i stor grad valgte å leve med disse idiotmennene, uten at vi får vite nok om bakgrunnen for dette. En liten men merkbar emosjonell distanse oppstår derfor mellom dem, historien og oss. Men en smart krimthriller med flere brodder til virkeligheten er dette absolutt.