Ved en internatskole for døve ungdommer ankommer en dag den nye eleven Sergey som ikke finner seg helt til rette blant nye medelever og nytt bosted. Etter hvert innvies han i elevenes skjulte verden av lysskye fritidssysler og organisert kriminalitet.

Det unike med ”Stammen” er at filmen foregår uten tale, altså hvor karakterene snakker tegnspråk til hverandre, akkurat som om vi var utenforstående tilskuere til denne døveskolen. Som film blir derfor også opplevelsen av historien kraftig preget av dette, for her er verken undertekster eller stemmer til å forklare hva som blir sagt. Om man så ikke skjønner tegnspråk, ja så blir det videre opp til bildene i seg selv, samt det øvrige lydbildet, å gi oss opplevelsen av historien som utspiller seg.

I starten er det litt frustrerende å ikke forstå hva Sergey og de andre snakker om, krangler, sloss og kjemper om. Likevel forstår vi nok til å bli revet med. Mye av poenget til regissør Myroslav Slaboshpytskiy er da også nettopp å fortelle talen med visuelle bilder og lydene som uansett lages av menneskene. Det universelle ved kroppsspråk, i bevegelser, ansiktsuttrykk og annen kroppslig oppførsel, blir slik tydelig nok til at vi skjønner mye her.

Som historie følger vi altså Sergey, en gutt som virker snill og beskjeden i starten og opprinnelig, men som igjennom interaksjon med skruppelløse og småkriminelle medelever etter hvert graver seg selv mer og mer inn i et miljø og en livsførsel som ikke gjør ham noe godt. I et siste desperate forsøk på å forlate stedet sammen med en kvinnelig medelev, går han selv til drastiske skritt og setter mye på spill.

Etter at man blir vant med den dialogløse handlingen blir vi mer og mer dratt inn i det hele, og hvor både skuespillere og enkeltscener er medrivende, sterke og overbevisende. Som bilde på et fattig og erketypisk kaldt østeuropeisk Ukraina funker filmen også veldig overbevisende. De slitte skolebygningene, livsførselen og samfunnsgrunnlaget med tilhørende mangelvarer, setter sitt preg her. Utover i filmen kommer også enkelte riktig så sterke, brutale og nærmest uforglemmelige scener som sammen med en fra før av særegen film virkelig vil bli husket i lang tid fremover! ”Stammen” har godt forståelig gjort seg bemerket, blant annet under Cannes-festivalen, og som filmatisk opplevelse byr den på noe helt unikt.

Denne snodige saken av en film byr også på tidvis ufrivillig komikk i alt fra heftig (skjønt naturlig for døve) kroppsspråk, via sexscener, til store slossescener hvor mangelen på stemmebruk blir ekstra påfallende. Hvor nøyaktig skillet mellom tegnspråkfakter og eventuelt overskuespill går, nei det er derfor ikke alltid like enkelt å si i denne filmen. Den kan tidvis minne om Roy Andersson og hans dialogfattige filmer, hvor mer stillestående tablåer uten mye dialog nærmest forteller seg selv. Fra å starte som en litt langdryg, småkjedelig greie, noe den forresten fint kunne vært flinkere til å kutte mer nedpå, klarer ”Stammen” likevel å vokse, berøre, røre og opprøre deg som seer, helt fram mot en brutal slutt som virkelig overrasker. Nøyaktig hvorfor mange er så voldelige og fortapte ved denne skolen vies mindre forklaringer, men det ligger jo mye i kortene at når man lever i et slikt samfunn og harde kår som dette, ja så har man dårligere odds i livet, rett og slett. Slik skildres disse døve unge menneskenes liv til en sterkt minneverdig fortelling som gjør inntrykk.